Motivasjonen for turen var å dekke et område i tilknytning til oppholdet på Eiden gård for to år siden. Hadde før denne turen hørt og sett litt bilder fra fisket i Saksvatna som indikerte at det skulle være mulig å få fin fisk der. I tillegg ligger området ganske utilgjengelig til, slik at det ville være fint å få krysset av og gjort seg ferdig med denne turen så fort som mulig.

Planen var å gå fra Straumen innerst i Salsvatnet og sørover mot Saksvatna – for så å gå videre østover og ende opp i Skrøyvdalen.

Ovenfor vises sånn circka ruta vi gikk i løpet av turen, litt i underkant av 3 mil med gåing. Som alltid ser naturen fornøyelig overkommelig ut på kartet, men det skulle vise seg at dette var ordentlig Namdalsterreng med mye opp og ned, bergklatring, myr, buskas, skog og iskalde elvekrysninger. Tour de Gaupterreng altså, men mer om det senere.

Vi startet opp ved lunsjtider første dag og fikk umiddelbart vårt første møte med villmark, nemlig et par elger som sto og grynta hånlig mot oss. Så startet vi å bevege oss oppover for å gå rundt Svartdalsfjellet mot Fossenget. Her gikk vi på noe som kunne minne om en slags sti langs flere myrområder og vi kunne se Helsåtjønna vest for oss.

Salmarka

Vel fremme ved Fossenget fikk vi se litt utover på myrene i Salmarka, samt Salmarkfjella som vi skulle opp.

Vi staket oss ut en kurs for oppstigningen av Salmarkfjella før vi gikk videre. Før vi skulle krysse en del av den myrbefengte Salmarka måtte vi foreta turens første elvekrysning, nemlig over Salmarkelva. Så det var av med sko for å vasse over. En heller kald opplevelse.

Etter å ha krysset Salmarka og Klenningelva startet vi på oppstigningen av Salmarkfjella.

På vei opp måtte vi klatre litt i starten før bergformasjonene jevnet seg litt ut. Skodda begynte å tykne rundt oss i det vi nærmet oss første delmål, nemlig et navnløst vatn under toppen av fjellet.

Men vi kom oss opp i tide og startet på middagen. Under matlagingen måtte vi erkjenne at gjennomsnittsfarten så langt, i tillegg til fjellsnerten til enkelte, var i underkant av det vi hadde sett for oss før turen.

Vi tok oss tid til å sjekke fiskeforholdene i vannet før vi gikk videre, men vi fikk ikke noe eller så noe aktivitet i vannet. Så bar det ned fjellet mot Elvdalen som Sakselva renner gjennom. Vi fulgte en dal med lett terreng nedover.

Da det begynte å bli litt brattere så vi Elvdalen på tvers nede i lia og kunne skimte Sakselva. Sakselva starter her hvor Lundvasselva slår seg sammen med utløpet fra Saksvatna. I tillegg så vi Storengfjellet med sin tydelige bratte kant som vi skulle holde kursen mot for å komme til Saksvatna.

Å komme ned siste del av fjellet gikk relativt greit og vi peilet oss inn på Lundvassiden av elva, altså før Sakselva starter, for å få minst mulig vannmengde å vade over. Det ble imidlertid tidlig klart at vannføringa var såpass stor at vi måtte av med sko igjen. Reprise av kuldeterror for allerede såre fotblad.

Det ble kaldkauka en del banneord i lendet de påfølgende minuttene, men trygt fremme på den andre siden kunne vi konstatere at det i alle fall ikke var lenge igjen. Trodde vi.

Det viste seg at å følge terrenget langs utoset oppover mot Saksvatna var mer krevende enn først antatt. Selvfølgelig. Det var bratt og vanskelig å komme frem på grunn av mye tettgrodd skog. I tillegg begynte det å mørkne slik at sikten ble redusert samt at kroppen ropte på hvile etter nesten elleve timer med tur.

Saksvatna

Endelig fremme ved Saksvatna var det bare å sette opp leir, ta seg en matbit og hoppe i posen. Fisking ble ikke prioritert denne natta.

Som man kan se av kartet er Saksvatna i hovedsak et vann med mange kriker og kroker og med flere tilstøtende dammer. Flere steder rundt vannet er det bratt og ulendt, så skal man klare å dekke hele vannet må man ha båt. Det hadde ikke vi, så vi holdt oss på nordsiden siden vi ikke kunne finne noen enkel måte å komme oss over på vest- og sørsiden.

Saksvatna ligger i et område som kalles søndre Salen og her må man ha eget fiskekort utenom det vanlige kortet, kalt Spesialsone 1, som kan kjøpes fra Albert Collett via iNatur.

Vi brukte en hel dag med fiske i Saksvatna og fisket med flue, mark, spinner og sluk. Det var stekende sol og vindstille første del av dagen og kraftige regnbyger og grått utover kvelden.

Fisken vi fikk lå jevnt rundt halvkiloet opp mot 600 gram. Grei størrelse og god kondisjon på fisken, men skal ikke stikke under en stol at vi hadde håpet på hakket større fisk. Større fisk finnes det nok helt sikkert her, men da må man nok ha litt bedre tid og ha båt eller kano slik at man kan dekke mye mer av vannet.

Vi fikk i alle fall nok til å sikre oss en ordentlig middag som smakte fortreffelig.

Lundvassfjella og Salfjella

Neste dag var det avreise fra Saksvatna med veldig pent vær. Vi trasket oss østover opp mot Lundvassfjella med Hakavatnet som mål for kvelden. Her er terrenget tidvis opp-og-ned-og-opp-og-ned på grunn av mange småtopper. Det vanskeliggjør sikten oppover, slik at vi måtte bruke kartet flittig for å unngå å gå unødig omveier.

Vi var også innom et av de mindre vannene på tur oppover og fikk konstatert av det var fisk der også. Ut over ettermiddagen begynte det å bli dårlig vær med regn og sur vind. Et stykke etter toppen på Lundvassfjella og forbi flere småskrenter med snø, på cirka 650 meters høyde, fikk vi øyne på Hakavatnet.

Her hadde vi sett oss ut en hytte som i følge kartet skulle være åpen. Det skulle passe bra for våre våte klær og kalde kropper. Nedmarsjen mot vannet var ganske ulendt grunnet bratt berg som var blitt glatt av alt regnet. Da vi endelig kom frem ved hytta var spenningsmomentet om den var låst. Det var den heldigvis ikke og vi pustet lettet ut. Det ble helskift og tørking av klær før vi startet på tilbereding av mat, innendørs.

Det voldsomme været fortsatte utenfor hytta resten av kvelden, så det ble ikke gjort store forsøk på å fiske. Selve hytta så ut til å være en ordentlig laftehytte som har blitt påbygd med et forværelse som rommet et lite kjøkken med vedovn. Luksus på fjellet med andre ord. I tillegg var det en svært forseggjort utedo i tilknytning til hytta som var laftet med stein og god gjennomtrekk.

I følge hyttaboka er det ikke veldig mange som er innom i løpet av et år. Mest ved rypejakt og påsketurer av Høylandet-folk.

Dagen etter på vei mot Sandtjønna nådde vi turens høyeste punkt på cirka 700 meter over havet. Terrenget mellom Hakavatnet og Sandtjønna var svært lettgått tok rundt en times tid om jeg ikke husker feil.

Vi stoppet ved østsiden av Sandtjønna for å prøve stanga litt – samt å ta en siste matbit før nedstigningen. Det var ganske grunt på denne siden av vannet og vi fikk heller ikke noe teft av fisk i den lille tiden vi prøvde.

Så bar det mot kanten av Skrøyvdalen. Vi prøvde å ta ut en rute vest for Stigen og fikk hjelp av ei elgku foran oss som viste oss en relativ farbar vei. Det var bratt, men med mye tett skog var det alltid et tre eller en busk å skli inn i hvis det ble for vertikalt. Vel nede krysset vi Skrøyvdalselva med en ventende fluktbil parkert ved veien. Vi brukte litt over tre døgn og gikk tilsammen litt under tre mil.

I en stikkordsbasert oppsummering kan man vel si at turen inneholdt mye opp-ned-gåing i gaupeterreng, elvekalde føtter, ikke den største fiskelykken, perioder med godt vær, komfortabel hytteopplevelse og at man har gjort seg kjent i et utilgjengelig og flott område.